Avisinnlegg av Kristian Bredby, leder Norges Guideforbund.
VG formidler to viktige oppslag om reiselivssektoren, den første 6.januar der fire representanter for Oslo, Akershus, Hamarregionen og Fredrikstadregionen krever plass og oppmerksomhet for disse områdene i den nasjonale reiselivsplanen og i markedsføringen av Norge som reisemål internasjonalt. 31. mars går de ansvarlige for museene på Bygdøy sammen om å be Oslos myndigheter sørge for en bedre (og mer miljøvennlig) tilbringertjeneste for ca. 1 million besøkende som finner veien til Bygdøy i løpet av året. Som det blir sagt, ingen annen museumsvirksomhet i landet kan vise til besøkstall i nærheten av dette. Begge oppslag er viktige men mangler et vesentlig element!
Fremlegget av reiselivsmeldinga som næringsminister Monica Mæland er ansvarlig for er skjøvet til høsten 2016 ,- og det er kanskje ikke så farlig for etter hva som har kommet frem av innholdet og det en kan se av høringsuttalelsene så er det fortsatt store mangler. I utkastet til reiselivsmeldingen pekes det på det forskning og erfaringsbasert kunnskapsformidling har pekt på gjennom mange år: besøkende til Norge kommer for å få opplevelser. Det er ikke den samme opplevelsen du får ved å spasere på Forum Romanum, eller i Louvre, som bringer besøkerne til Norge. Det er noe annet, det er besøk i en del av verden og kontakt med et folk som lever i, for mange, en ytterkant av verden. Et land og et område som adskiller seg ved en historie, et samfunnssystem og en natur. Mange besøkende forbinder vårt land med en verden som for deres egen del ikke eksisterer lenger. Norge fremstår for mange, som et ” lost paradise” naturmessig, og som et sosiologisk mysterium. Den Nordiske modellen er kjent over hele verden, men det i kontrastene mellom det lille lokalsamfunnet i fjorlandskapet sett i sammenheng til storbyenes hektiske liv at det sosiologiske mysteriet kan beskrives.
Det er her reiselivsmeldingen kan få sin store svakhet, og det er her ildsjelene fra det sentrale Østlandet glipper.
Besøkene til landet kommer for opplevelser, men uten en los og formidler av historien, kulturen og naturens muligheter og begrensninger blir opplevelsen mangelfull.
I Oslo, Fredrikstad eller i Hamar for den del er en vandring i middelalderbyen, på Domkirkeodden eller i Gamlebyen i Fredrikstad en tur blant gamle grå stener, sjarmerende kanskje, men det er ved hjelp av losen og formidleren at stedene stiger opp og blir opplevelser som gir mening. Jeg snakker om guider som representerer en kjernevirksomhet innenfor reiselivet. De færreste kommer til Norge for å bo på luksøriøse hoteller eller spise overpriset mat på mathallen. Det er opplevelsen, der det ligger en menneskelig relasjon i bunnen som er avgjørende for om besøket ble vellykket.
Norge har et lite men kompetent guidekorps, men det mangler en satsning på guiden som en nøkkelperson for å sikre kvaliteten i opplevelsen. Reiselivsmeldingen må inneholde noen kvalitetsmål der guidens utdanning og praksis blir sentral for å kvalitetssikre opplevelsen. Det er gode opplevelser for turisten og for byboeren som deltar på opplevelsesferd i sin egen by som er den beste og mest varige markedsføring av Norge, ditt nærmeste ferieland.
